Returkraft: samfunnsansvar og bærekraft satt i system

Beslutningen om å bygge Returkraft-anlegget ble tatt høsten 2007. På den tiden økte avfallsmengdene med 8-10 prosent per år. Mye har skjedd på de tolv årene som har gått.

– Under finanskrisen stoppet avfallsveksten og etterpå ble det mer forsterket fokus på materialgjenvinning. Nå ser vi for første gang en reell nedgang i avfallsproduksjon per hode i Agder, forteller administrerende direktør Odd Terje Døvik.

– I dag snakker vi om sirkulærøkonomi og bærekraft. Det gjorde vi ikke for 10-12 år siden.

I miljøspørsmål er CO2-utslipp vektlagt som en stor utfordring. For Returkraft er CO2 et to-delt spørsmål.

– For det første er det ikke vår «skyld» at vi slipper ut så mye CO2. Det kommer som en følge av avfallet vi brenner. Hadde hver og en av oss kastet mindre ville også CO2-utslippene per hode gått ned.

Døvik sier publikum generelt er flinke til å sortere, men mener det er potensiale for enda mer omfattende sortering.

– I Malmø sorteres husholdningsavfall i ni fraksjoner, her har vi fire. Jeg tror det kommer flere på Agder også. Bedre sortering gir mer materialgjenvinning og mindre restavfall til forbrenning. Vi skal i prinsippet kun brenne avfall som skal ut av kretsløpet, eller som ikke kan gjenbrukes eller gjenvinnes på annen måte.

Tungmetaller renses ut i Returkrafts renseanlegg og sendes til deponi.

– Renseteknologien har blitt så god at utslipp av partikler, støv og tungmetaller i noen tilfeller er lavere enn feilmarginen på instrumenteringen.

For det andre er Returkraft opptatt av CO2-fangst. De deltar for tiden derfor aktivt i flere forskningsprosjekter. Blant annet et Horisont 2020-prosjekt om karbonfangst, som ledes av universitetet i Edinburgh.

– Jeg er overbevist om at vi kommer til å ha et pilotanlegg her innen tre til fem år. Men det er kun halve jobben å fange karbon. Uten bruks- eller lagringsløsning har ikke fangsten miljøeffekt.

Returkraft opererer i en bransje hvor teknologien og kunnskapen er i en rivende utvikling. Det krever at de ansatte er villig til å tilegne seg ny kompetanse.

– Vi betaler for kompetanse, ikke ansiennitet. Med lav turnover må vi vedlikeholde og bygge på den kompetanse vi har.

Returkraft har et omfattende internt opplæringsprogram og tilbyr ansatte både pålagte og frivillige sertifiseringer. En pedagog tar seg av intern opplæring. Likevel ser Døvik et behov:

– På den administrative siden har vi mye å hente hos andre bedrifter og virksomheter. Det samme gjelder lederutvikling på mellomnivå. Det er mangelvare. Vi ønsker en arena for å utvikle et slikt tilbud. Jeg mener vi må gi ansatte noe å strekke seg etter.

Returkraft engasjerer seg i levekårsutfordringer, både regionalt og internasjonalt. Derfor stiller de seg til disposisjon for personer som trenger arbeidstrening eller som av ulike grunner har havnet utenfor arbeidslivet.

– Men vi oppbevarer ikke folk. Vi skal ha oppgaver til dem. Når vi tar imot folk for kortere eller lengre tid må vi også løfte oss selv, det er en vinn-vinn-situasjon for begge parter.

Bedriften har i flere år hatt et humanitært engasjement i Nepal, og sammen med andre aktører i avfallsbransjen er de også i ferd med å starte opp et prosjekt i Mali knyttet til blant annet marin forsøpling.

– Vi lever på den grønne gren her i landet, og har menneskelige, økonomiske og teknologiske ressurser de fleste bare kan drømme om. Hvis ikke vi tar samfunnsansvar, hvem skal da gjøre det? Det er mange som bidrar, men vi må få alle med!